Steinar Lindblom

   Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -22  

Sosialisten Eric Bessons brannfakkel « Hvem kjenner Madame Royal ? » gjør mega-suksess på salgslistene i Frankrike.
Trykkemaskinene går varme og parlamentmedlemet Bessons bok har raskt lagt seg helt øverst i Ti på topp - foran dagsaktuelle biografier og programerklæringer om politikk som selges veldig godt for tiden, og foran de mest etterspurte romaner.

Hovedkvarteret i Sosialistpartiet har i flere dager spurt seg med engstelse om den ville selge noe særlig.
 De har fått svar på spørsmålet.

Allerede 130 000 solgt.
                              
Eric Besson var en viktig brikke i valgkampen med særlig ansvar for budsjett og finansspørsmål i forhold til Royals program.Han var hardt arbeidende for tjene kandidaten, men kastet brått kortene, da han ikke greide mer av en meningsløs valgorganisasjon, av Royals egenrådige stil, hennes løse program, manglende kunnskaper og manglende interesse for å sette seg inn i viktige politiske saker.
Besson er ikke nådig i forhold til kandidatens demagogiske teknikk, etter hans mening basert på bevisste og enstrengede taler om bekymring for de svake i samfunnet, for å komme seg inn i Elysée-palasset.
- Vi er jo ikke i Syd-Amerika, sier Besson.      

    Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -23 

Igjen kommer det utslag i en meningsmåling som ikke kan forklares med hendelser eller uttalelser i valgkampen.

Nikolas Sarkozy faller med tre prosentpong og Ségolène Royal går frem like mye i en første valgomgang - nå 28 % mot 27 %.
François Bayrou går frem 3 poeng til 20 %. Jean-Marie Le Pen går ett poeng tilbake med 12 %.

I annen valgomgang ledet Sarkozy med 6 poeng på Royal. Nå er avstanden 2 poeng (51-49 %).

Et institutt hevder at det er enda 40 % av velgerne som ikke har bestemt seg.

Det mest påfallende ved målingen er at Sarkozy taper 6 poeng blant høyresympatisører, mens Bayrou øker med 7 poeng blant de samme.
Royal går frem hele 7 poeng blant funksjonærer og arbeidere.

Hun mener at hennes program er enda ikke godt nok kjent.
Ségolène Royal vil gjerne gjøre som tidligere president Mitterrand helt til mål.
Mitterrand lanserte i sin siste valgkamp et program på 120 punkter.  Royal ville gjøre likedan og presenterte et program på 100 punkter.
Eksperter på høyresiden sier at har du 100 punkter, så er det det samme som å ikke ha noe program.
Var det Jan Petersen som uavlatelig banket på 3 punkter - skole, skatt og helse- ?
 Og vant på det.
Nikolas Sarkozy får trykket sitt program i et opplag på 8 millioner i disse dager.
Det har 15 punkter.

Om Royals bestrebelser på å kopiere Mitterrand, synes et sosialistisk parlamentsmedlem at hun ikke helt rekker opp. Han sier:- Men hennes forhold til Mitterrand-kunsten er jo som som McDonald's til la Nouvelle Cuisine.

  Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -24  

Franskmenn flest bryr seg katten om Europa og EU's 50-årsjubileum.
 De er opptatt av de nære ting i hverdagen. Nå er de opptatt av postbudet Laurent Mallard (42) som har ti års erfaring i yrket, bl. a. fra Paris.
 Han reiser rundt og deler ut posten i Creuse, på et avfolket sted med 670 innbyggere, de fleste eldre.
Mange har  god avstand til butikker og er uten transportmuligheter.

Det hender at Mallard tar med en pakke røyk, en avis eller en medisin til de eldre, når han kommer med posten. Det blir meget verdsatt, og selv synes han det er bare koselig å kunne yte litt service.

Nylig bestemte en analytiker i posten seg for å følge med på ruten til Mallard. Hans jobb er å ta tiden for å optimalisere postbudets funksjon.

Under arbeidstidsstudiet oppdaget analytikeren at Mallard ytet service som ikke er definert i postens reglement. Det ble rapportert til kommunens postdirektør, og Mallard ble innkalt til avhør.

For ikke lenge siden utga Posten et verk i to bind som heter "Postbud i Frankrike".Der blir postbudets sosiale rolle i samfunnet løftet frem.

Nå skal Laurent Mallard straffes. Om det blir refs, advarsel eller oppsigelse er ennå ikke klart.

Mallard forsvarer seg: - Men jeg klipper jo ikke plenen deres...
TV gir saken tett oppfølging mellom valginnslagene.  

 Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -25  

Ikke siden 1981 har var det en slik pågang i Frankrikes 36 000 rådhus fra folk som vil registrere seg for å få sitt valgkort. Utenlandske konsulater og ambassader har opplevet det samme.
Interessen for presidentvalget er ekstraordinær, bl. a. fordi Sarko og Sego er nye ansikter på dette nivået , og ingen av dem har vært president før. For en gangs skyld stiller ikke den sittende president. Det gir løfter om noe helt nytt.
Bare i Paris har økningen av registrerte i forhold til siste valg vært 9 %.

I alt er det registrert nær 45 millioner velgere som dermed har rett til  å la dommen falle den 22. april og 6. mai.

Utfallet er meget utvisst.  Franskmennene er gjerne redde for ting. De er redde for Sarko, fordi han vet hva han vil. De er redde for Sego, fordi hun vet ikke hva hun vil.

Et av Frankrikes tunge problemer i forhold til utvikling og vekst, er den manglende stabilitet i styre og stell.Man spør hvorfor Frankrike må konstant ha en arbeidsløshet på 10 %, hvis England har noe over 4 %. Myndighetens tall ligger i overkant av 8 %, men de sier ikke noe om at i 2005 og 2006 gikk store antall av arbeidsløse "baby-boomers", de som kom til verden etter frigjøringen, over i pensjonistenes rekker.  Pensjonsalderen i Frankrike er 60 år. For togforere er den 50 år.

England hadde også stor arbeidsløshet, men de har fått arbeide planmessig med sakeni 10 år under Blair og Browne. Gjennomsnittlig varer en statsminister 2,4 år i Frankrike.

Ikke noe annet EU-land har så hyppige skifter av regjeringer og regjeringsmedlemmer som  Frankrike. Det blir ingen ro til å arbeide etter en plan, når man siden 1979 har hatt nær 30 regjeringer.
 I juni 2005 besto regjeringen av 41 ministre. USA har 15.

I 2005 reiste den nyutnevnte finansminister Hervé Gaymard til Tyskland for å vise seg frem. Gaymard var et slags talentpolitisk fransk svar på Terje Søviknes.
Den tyske finansminister Hans Eichel strålte, rakte hånden frem og sa: - Goddag! De er den 6. franske finansminister jeg har hatt gleden av å møte på 6 år.
Hervé Gaymard fikk 88 dager i jobben, så var det slutt. 

  Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -26  

Ségolène Royal har sin lille gruppe av personlig valgte rådgivere utenfor Sosialistpartiet PS på en adresse i Boulevard Saint Germain i Paris. 
PS har hovedkvarter i Rue Solferino, der ledelsen har en valgkampgruppe som møtes en gang i uken. 

Til å begynne med møtte president-kandidaten i gruppen. Etter at gruppen ble utvidet med de såkalte "elefantene" i partiet, møter Royal mer og mer sjelden.  Det er praktisk talt ingen koordinering mellom Saint Germain og Solferino. Det medfører ulike og av og til motsatte utspill i de to leire.

Partiformann og sambo François Hollande lanserte et friskt forslag om skatteøkning, da Royal var på utenlandsreise. Det ble tørt avvist, da kandidaten var tilbake.
Partiformannen ba om  å få se valgprogrammet i hundre punkter før kandidaten gikk på talerstolen for å lansere det på et stormøte i Paris. Det fikk han ikke.

For noen uker siden hadde han behov for å kontakte kandidaten i Saint Germain. Da ga sentralbordet beskjed om at det kunne han dessverre ikke, for det var meget få som hadde adgang der, både hva angår besøk og telefoner.  Hollande brølte at han var formann i PS, og slapp til sist igjennom.

Etter det psykologiske kuppet til Nikolas Sarkozy om å opprette et departement for Immigrasjon og Nasjonal identitet, overrasket Royal med å oppfordre alle franske hjem til å ha trikoloren i huset, til å vaie med det på nasjonaldagen, samt å invitere til avsyngelse av Marseillaisen med tonefolge på stort valgmøte i Marseille.
Selv synger ikke Ségolène Royal med, for hun kan bare litt av begynnelsen på Marseillaisen.
Men hun vinker takten.
Solferino blir tatt på sengen. Introduksjon av nasjonalpatriotiske toner i en valgkamp har aldri stått på sosialistenes meny.

På TV foreslår Royal å regularisere de familier  som er kommet til landet ved ulovlig innvandring, siden de har barn i skolen. Partiformann Hollande slår kontra og sier at det for Sosialistpartiet ikke er noen automatikk i slik regularisering.

Partiapparatet er frustrert og oppgitt over det manglende samarbeide med kandidaten.
"Elefantene" som ble tatt inn i varmen av Hollande har nå ingen rolle i valgkampen.
Partiformannen selv  reiser ensom rundt i Frankrike og holder valgmøter på egen hånd. 

    Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -27  

Først brøt delegert likestillingsminister Azouz Begag ut av folden og erklærte at han ville gi sentrumsmannen François Bayrou full støtte i valgkampen.
Idag blir han fulgt av nok en minister.
François Goulard er delegert undervisningsminister i høyre-regjeringen til Chirac, ordfører i Vannes som UMP-kandidat og valgt parlamentsmedlem for UMP. I parlamentet satt han sentralt i Finanskomitéen og Komiteen for statlig økonomi og plan. I UMP, majoritetspartiet til Nikolas Sarkozy, har han hatt ansvaret for opplæring innen partiet.

På dagen da innenriksminister Sarkozy forlater sin post for å drive valgkamp på heltid, har Goulard gått ut i media for å erklære sin støtte til François Bayrou.
Han sier at Bayrou er en virkelig moderne mann som forener fine egenskaper som moderasjon og karakter. Bayrou er den eneste som ikke har "åpnet presangbutikk i valgkampen". 

Ifølge Goulard er hverken Sego eller Sarko kandidater som kan samle folket.
Om Sarkozy: - Han flørter med idéene til Le Pen. Og hvordan kan han være presidentkandidat når han blir forkastet i  halvparten av folket fra dypet av magen?

Ministeren sier han har lest programmet til alle kandidater.
Konklusjon: - Programmet til Sarkozy er ikke seriøst.
François Goulard overveier å melde seg ut av UMP.

   Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -28 

 Etter at Nikolas Sarkozy hadde skapt bølger med sitt forslag om et departement for Innvandring og Nasjonal identitet, stemplet motstanderne det som uhørt og Ségolène Royal kalte det "uverdig".
Særlig det der med Nasjonal identitet ...
Men Sarkozy vet at  nær 5 millioner velgere  har planer om å stemme på kandidaten til Front National.
Noen beiteturer inn på nasjonalistens område kan gi uttelling.
Allikevel ikke mer uverdig enn at Royal nå plutselig lar avsynge Marseillaisen både en og to ganger på sine valgmøter og oppfordrer tilhørerne til alle å ta fram sitt trikolor-flagg på nasjonaldagen den 14.juli.
Og lar forstå at hun setter pris på at trikolerens farver er representert blant tilhørerne som møter fram til nye stevner.
Kandidaten François Bayrou sier at han skal ha seg frabedt at en eventuell president bestemmer når han skal vifte med det franske flagg fra sitt vindu.

For noen måneder siden kom Frankrike til finalen i fotball-VM.  Som mange andre elsker franskmenne fotball og vil gjerne være stolte av laget sitt.
Det er et faktum at laget - for de 10 som har som jobb å springe på gresset - i hovedsak består av folk fra afrikanske, nordafrikanske og oversjøiske områder. Med en eller to hvite franskmenn. Mot Litauen lørdag var det én.

Georges Frêche er en frittalende ordfører i Montpellier, fotballentusiast og spesialist i romerrett og professor i historie ved universitetet.
Etter VM sa han det som så mange tenkte, men som er forbudt å si angående det franske laget.
Den sosialistiske ordføreren ble hudflettet av lederne i PS, deretter eksludert fra sosialistpartiet.
Med Royals varme støtte.
Frêche har vært frisk mange ganger før i sin lange karriere, uten konsekvenser. Men nå var det jo valgtid.  

Når franskmennen hører nevnt immigranter, tenker de ikke på dansker og skotter, men på innvandrere fra afrikanske, nordafrikanske og arabisktalende land.
Den tunge innvandringen uten tak fører til mange konflikter i det franske samfunn.
En måling har vist at én av tre franskmenn ikke sjenerer seg for å erklære seg som mer eller mindre rasist.
I mellomtiden går Jean-Marie Le Pen fram til 14,5 %, og en valganalytiker i Le Journal du Dimanche idag bekrefter det som her ble anført i en tidligere blogg, at de spurte kvier seg for å svare Le Pen, og at målingene derfor ikke er representative for det virkelige potensialet til nasjonalist-lederen.
Le Pen er spesialist i taktomskifte i siste sving før et presidentvalg.    

 Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -29  

En måling i regi av Le Figaro bekrefter at Madame Royal kniper igjen på forspranget til Nikolas Sarkozy.
Innenriksministeren, som går av på mandag for å gi UMP-maskinen full kraft de siste dager inn mot målstreken, leder fortsatt i en første valgomgang med 28 %, men Royal er bare halvannet prosentpoeng bak.
I annen valgomgang skiller det nå bare 4 poeng (52 - 48 %).
En måling for to dager siden, fra et annet institutt, ga 50/50.

François Bayrou holder seg oppe i første omgang med 21,5 prosent, selv om han taper et halvt poeng.
Jean-Marie Le Pen går tilbake med 1 poeng til 11 %.
Men hans reelle potensiale fanges neppe godt nok opp.  Det er sannsynlig at mange telefon-spurte ikke har lyst til å si Le Pen, at de heller vil la valgseddelen tale.

Flere velgere begynner å bestemme seg. For fjorten dager siden var en av to usikre. Nå er det en av tre.

Dagens tall er godt nytt for sosialistene, men det som bekymrer er allikevel at summen av intensjons-stemmer på den samlede venstresiden ligger omkring 37 %. Det laveste siden 1969.  Kandidatene til 5 venstreradikale og kommunistiske smågrupper samler hver seg fra 1 til 4 prosent og representerer en total på ca 11 %.  François Mitterrand, presidenten med særlig lang erfaring fra presidentvalg, utalte i sin tid at venstresiden måtte ha 42-43 % i første valgomgang for å kunne vinne i finalen.
Sosialistene mener enda idag at det var denne oppsplittingen på fløyen som var en hovedårsak til at favoritten Lionel Jospin  røk ut 21. april 2002 og måtte se finalen fra tribunen.
- Jeg vil ikke ha et nytt 21. april!  roper Ségolène Royal fra talerstolene.      

 Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -30 


Som regel har meningsmålingene en viss logikk i forhold til det som skjer på valgets slagmark. 
Av og til ikke. Er det en del av sjarmen ved det franske elektorat for oss tilskuere?

Den 14. mars ledet Nikolas Sarkozy med komfortable 6 prosentpoeng på Ségolène Royal. 
Idag er det dødt løp med 50-50 % når det gjelder annen valgomgang. Tilsynelatende uten noen logisk grunn i det som skjer fra dag til dag.
François Bayrou er stabil på 21 % i første valgomgang, mens Royal også her har rykket opp på siden av
Sarkozy (26-26 %). Bayrou var på det høyeste oppe i 24 %. Over noen uker tapte han et poeng her og der, og et institutt ga ham et fall fra 21 % til 17 %, uten at han har gjort noen feil.
Man regner med at meningsmålingene har en feilmargin på 3 %. 

François Bayrou hadde nylig invitert ungdommen til valgmøte i kjempelokalet Zenith i Paris. Ti tusen møtte fram og et par tusen fikk ikke plass.
 Bayrou erklærte at det nå var på høy tid å si stopp til det stivnede systemet med høyre/venstre-regjeringer som i 25 år har vist at de får ingen ting til. Nå er det samling som gjelder, med de beste krefter fra sentrum, fra høyre og fra venstre. Slik som i Tyskland, der regjeringen gjør et godt arbeid, ifølge Bayrou. 

En av bloggens faste lesere, Oddstipper, har satt penger på Bayrou. Selv engelske The Guardian anbefalte sine lesere  å springe til nærmeste bookmaker og sette penger på Bayrou.
Denne kandidatens eneste problem er om han kan komme seg til annen valgomgang.
Der har han gode sjanser til å vinne, særlig mot en Sarkozy.
Franskmenn flest er nok enige om at Sarkozy er personlig vesentlig bedre kvalifisert for jobben som president.  Men franskmenn elsker å si nei i valg til the establishment. Dessuten er de slitne og ser ikke lys i tunnelen.
Skulle Bayrou vinne, vil det bli den største bomben i fransk valghistorie.  
Oddstipper kan risikere å tjene penger.

 Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -31 

Innenriksminister Nikolas Sarkozy trer ut av regjeringen mandag den 26. mars.
Det samme gjør helseminister Xavier Bertrand som er hans talsmann i valgkampen.
Begge har i måneder hatt ekstreme dager med dobbel jobb - drive valgkampanje og drive et tungt ministerium samtidig.
Nå kan Sarkozy, som alle andre kandidater, kjempe for fullt og ikke bare reise rundt som Oraklet på Deltid.
UMP-formannen - den jobben har han også - har lenge avventet president Jacques Chiracs erklæring om hvem han vil støtte i valgkampen.

Chirac, som ikke har noen sønn, så seg tidlig ut unge, lovende Nicolas som sin politiske sønn og ga ham mentorhjelp for å etablere seg i politikken.Det skar seg fullstendig, da Nicolas ved presidentvalget  i 1995 valgte å støtte statsminister Edouard Balldur mot Jacques Chirac i en bitter feide på høyresiden. Det var også slutten på 30 års vennskap Balladur/Chirac.  Balladur ble eliminert i første omgang og Chirac ble president.

Selv som minister og nr. 2 i regjeringen har Sarkozy mange ganger gitt offentlig uttrykkfor hvor lite han synes om president Chiracs konsekvente  handlingspassivitet. Presidenten har måttet svelge mange fornærmelser fra ministeren som mener at Chirac har gjemt seg bort i sitt palass, istedet for å drive Frankrike.

I private samtaler har presidenten de siste to år hevdet at Sarkozy ikke har det som skal til for å bli valgt til president. Når man diskuterte kandidater, skal Chirac ifølge Le Figaro ha uttalt: "Glem Sarkozy, han skal jeg bare drepe". Og det ligger utallige politiske lik langs  veien til Jacques Chirac.
Presidentens største ønske var at Dominique de Villepin skulle bli ny president.  Men statsminisiter de Villepin rotet seg bort i det første året av sitt nye embete.

Idag talte Chirac 90 sekunder på TV for å annonsere endringene i regjeringen. Og for å erklære hvem han personlig ville stemme for. Kanskje François Bayrou som et siste stikk mot innenriksministeren? 
Chirac sa han hadde akseptert innenriksministerens ønske om å tre av for å drive valgkamp og hilste Sarkozy for hans arbeid, engasjement og resultater i ministeriet.
-   Jeg har valgt å støtte Sarkozys kandidatur for hans egenskaper.  Det er derfor naturlig at jeg vil gi ham min stemme, sa president Chirac. 
Det var alt om kandidaten. Den satt tydeligvis langt inne.      

  Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -32 

En eldre kjenner av fransk politikk uttalte søndag på Canal + at Ségolène Royal stammer i direkte genetisk linje fra  François Mitterrand, som fikk to presidentperioder.
Det betyr i så fall at hun er Mitterrands uekte datter.
I det franske folkedypet har det vært snakket om noen år.
Hennes ubendige personlige vilje til  å bli president i Frankrike blir lettere å forstå.
Franske bloggere konstaterer at det er bare å sjekke med et hvilket som helst prefektur, så vil man få det bekreftet. Der har de data for den slags. 
Man skriver ikke om sånt i franske aviser. Men man ser tidvis journalistene bruke ordspill som lar forstå det som ikke sies.
En annen uekte datter, Mazarine Pingeot, skjulte Mitterrand helt til hun var 20 år. I 2004 utga hun boken "Med gjensydd munn", der hun berømmer sin far.
Da Ségolène Royal skulle ha sitt første valgmøte ute i distriktet, enda bare kandidat til  å bli nominert av sitt parti PS, valgte hun den landsbyen som François Mitterrand hadde valgt for åpningen av sin egen valgkamp.
 I de første talene sine berømmet Royal flere ganger den tidligere sosialistiske presidenten.  Hun har det ellers ikke med å nevne navn fra fransk politisk historie som interesserer henne lite.
Hvis det er to områder Royal ellers ikke intereserer seg for, så er det økonomi og utenrikspolitikk. Etter at hun var nominert i PS dro hun til Kina for å besøke den kinesiske mur og for å bli avbildet i gullstol med nr. 8 i det kinesiske hierarkiet, siden høyere figurer ikke hadde tid.
Under sin egen valgkamp i 1981 dro Mitterrand også til Kina, men mest for å puste litt vekk fra mediastyret.
Royal liker å benytte bilder som Mitterrand benyttet, slike som "sammen skal vi gå opp dette fjellet".
François Mitterrand, på ingen måte erobrertypen,  var kjent for sine utallige kvinnehistorier.
I 1991 utpekte han Edith Cresson som statsminister. Hun ble den mest upopulære statsminister i nyere fransk historie og gikk av i 1992.
Uten noen særlige meritter ble Ségolène Royal ansatt i generalsekretariatet til president Mitterrand fra 1982 til 1988. Derfor kjenner hun Elysée-palasset som sin egen leilighet.
På innsettelsesdagen til presidenten spurte hun Mitterrand om han kunne hjelpe henne til å finne en passende valgkrets slik at hun kunne bli valgt til parlamentsmedlem. Mitterrand sendte henne i fallskjerm til Deux-Sèvres. Der ble hun valgt.
François Mitterrand var født med fremtrende fortenner. Det fikk han regulert med en operasjon.
Ségolène Royal var født med  fremtrende fortenner. Det fikk hun regulert med en operasjon, og fremstår idag som en meget vakker kvinne.
François Mitterrand skrev bok som del av sin valgkamp. Den het "Her og Nå" (1980).
Ségolène Royal kommer med bok i neste uke som del av sin valgkamp. 
Den heter "Nå".     

  Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -33  

Svært stor usikkerhet plager nå alle leire.  Bare i valgkvarteret til traktormannen François Bayrou er det brede flir. Hele 48 % av de stemmeberettigede har ikke endelig bestemt seg.
En tredjedel av alle som blir spurt av instituttene nekter å svare.
To av ti bestemmer seg først en av de aller siste dagene.
Skal kandidaten som hadde stusselige 6 % i januar snyte begge velgstjernene ?
Når de undersøkte velgere, uansett egen preferanse, skal gjette på hvem som vil innta Elysée-palasset, sier 62 % at det blir Nikolas Sarkozy, mens bare 17 % tror på Ségolène Royal. Kun 10 % tror på et mirakel med Bayrou.
Det bekymrer ikke latin-læreren fra Pyrenéene. Han vet hva som rører seg i folket.
Hvem har president-dimensjon?  Det er Sarkozy, sier velgeren (68%), mens Bayrou får 57 %.  Har Royal den dimensjon som forventes? Bare 36 % mener det.
I en valgkamp-organisasjon med et mylder av mennesker, ulike karakterer og ambisjoner, høyt tempo, mye stress, talløse reiser ( den siste måneden vil Sarkozy foreta en reise hver dag), planlegging og gjennomføring av valgmøter ofte med mange tusen tilhørere, personlige posisjoneringer i tilfelle seier, penger og fysiske anstrengelser involvert, er det normalt at det kryr av feil og tabber. Kjefting og utskjellinger hører til dagens orden. Sarkozy er kjent for å vare meget temperamentsfull, hvis ikke alt går på skinner.
Men høyresidens valgkampmaskin sett utenfra fungerer godt, hittil uten feil fra kandidatens side og uten pinlige episoder som offentlighet og motstandere kan hygge seg med.
Allikevel er bekymringene der. Siste måling gir det forbløffende resultat at en Bayrou i annen omgang ville feie Sarkozy av banen med hele 14 prosentpoeng (57-43 %).
Fordi hele sentrum og alt som kan gå av sosialister ville stemme Bayrou for å stoppe Sarkozy.
Ikke fordi traktormannen er Frankrikes frelse. Franskmenn liker å si nei til noe.
Hvis det sto mellom Bayrou og Royal i annen omgang, ville sentrumsmannen vinne
med 52-48 %, fordi det er mange nok som vil stoppe den "ukvalifiserte" Royals madonna-ferd mot Elysée-palasset.   
Sosialistene har i denne valgkampen hatt tett med uheldige episoder. De fleste av dem direkte og indirekte forårsaket av kandidaten selv. 
En sentral valgmedarbeider der sier: - Jeg sliter og jobber så gjerne. Men jeg ville helst ha stått opp om morgenen for å gjøre det med glød og entusiasme.    

  Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -34 

Vi har allerede sett  2-3 bøker om Ségolène Royals to ansikter.
Dr. Jekyll & Mr. Hyde har vært nevnt for å lette forståelsen.
Idag kommer en ny bok i hyllene -  fra en ganske pålitelig kilde: parlamentsmedlemmet Eric Besson som nettopp har meldt seg ut av Sosialistpartiet i frustrasjon over en slett organisert valgkamp og over presidentkandidatens arroganse.
Besson ble tildelt en nøkkelrolle i apparatet, det var han som skulle ta seg av budsjett og finansiering vedrørende kandidatens hundre programforslag.
Da det ble offentlig diskusjon om kandidatenes program og deres pris, kastet partiformann François Hollande - han har hatt statlig økonomi på skolen og vil gjerne være i fokus - ut et svar på 35 milliarder EURO  til journalistene. Uten  å konferere med Eric Besson.
Det kom til ordkløyveri rundt bordet, og Besson reiste seg og gikk for siden ikke å komme tilbake i sin rolle.
Under et bedriftsbesøk med vanlig oppbud av kameraer ble Royal spurt av en journalist om hendelsen.  Kandidaten vendte seg til arbeiderne og spurte: - Besson, hvem er det? Er det noen her som kjenner Eric Besson?  Neivisst!.
Da meldte Besson seg ut av partiet og holdt pressekonferanse etter fire dagers stillhet.
Så åpnet han sitt word-program, og nå foreligger "Hvem er Madame Royal?" på 168 sider til 12,50 EURO.
-   Det er min overbevisning at Ségolène Royal ikke bør bli Republikkens president. Jeg vil det ikke for mitt land. Jeg frykter det for mine barn, skriver Besson.
Etter sin analyse kan han som sosialistisk deputert ikke stemme for Royal hverken i første eller annen omgang.
        - Man er på meget farlige veier, hvis hun vinner.
Forfatteren mener hun har et ultra-personlig forhold til makt, og her er hun uten kontroll.
-   Hun bruker og misbruker populisme og demagogi. Hennes sentrale drivkraft er personlig "gloire". 
 Man er i Frankrike, ikke i Sør-Amerika, skriver Besson.
Han beskriver også Royals amatørskap og manglende kompetanse.
-   Aldri har et president-program på venstresiden vært satt sammen så løst og med et slikt hemmelighold (Bessson tenker på Royals personlige rådgivergruppe utenfor PS.) Det ble min oppgave, og partiets oppgave, ikke å bygge, men å skjule dette faktum.
Selv partiformannen kjente ikke programmet, da kandidaten gikk på talerstolen for å presentere det for 8000 tilhørere.
Besson mener kandidaten har en blind forakt for modernisering, vitenskap og logisk bygging av fremskrittsprosjekt.
Ségolène Royal ble på TV spurt om hva hun mener om denne boken.
- Det er slike små hendelser som man alltid vil finne i en valgkamp, svarte kandidaten.       

   Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -35

  Etter litt småsviktene gallup-form de siste ukene, har Nikolas Sarkozy igjen tatt en klar ledelse vedr. første valgomgang, nå med 31 % (+4), mens Ségolène Royal får 24 % (-1,5) og François Bayrou 22 % (-1).
Det kan vel ha sammenheng med Sarkozys politisk klart ukorrekte forslag om å opprette et eget departement for "Innvandring og Nasjonal identitet". Særlig det siste begrepet forarger kraftig på venstresiden, men det er valgt med omhu.
Dermed stjeler han klærne til Jean-Marie Le Pen mens han bader. 
Sarkozy kommer ikke med spontane forslag i en følsom valgkamp. Hans sonderingsapparat har bekreftet at en majoritet i folket støtter hans vilje til å ta tak i noe som bekymrer svært mange mange franskmenn.
I annen valgomgang ligger Sarkozy an til å vinne med 8 poeng over Royal (54-46 %).
Den største overraskelsen er at François Bayrou ligger an til å vinne over dem begge, hvis han bare kommer seg til annen valgomgang: 60-40 % mot Sego, 54-46 % mot Sarko.
Det er som å sitte ved bredden av Loch Ness og vente. Det er varslet at uhyret vil bryte vannflaten den 22. april.

  Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -36

 For annen gang, nå på TV2, skulle Ségolène Royal til pers i en grillsending over 2 timer.
Denne gangen hadde hun lagt av favorittplaget for de store møter, den uskyldshvite, innsvingede jakken med mao-krave. Nå mere president-stil i sort kjole med hvitt silkeskjerf. 
Først ble hun utspurt av programleder, sjefen for kanalens politiske avdeling, dernest av folk flest og til slutt av en skarpskodd politisk journalist fra Le Monde.
Ségolène Royal fikk mange enkle spørsmål som hun ikke svarte på. Derimot holdt hun gjerne monologer på siden av spørsmålet. Det ble svært mye generelt - i kontrast til en Nikolas Sarkozy som pleier å være veldig konkret i sine svar. Spesielt når hun skulle svare på hvordan hun ville finansiere ting, ble det lange bærturer.
Mannen fra Le Monde stilte en del presise spørsmål om økonomi. Men det ville ikke kandidaten svare på.
- Det der er mer for et kontor i Budsjett-departementet.  Jeg trekker opp de store linjer, jeg, svarte Royal.

Som ellers understreket sin personlige frihet både i forhold til Sosialistpartiet, til enkeltpersoner og til partiets "elefanter". Med stolthet erklærte hun at hun hadde tatt tilbake den personlige friheten hun hadde, da hun vant nomineringen i partiet.
Vel vitende om at mange velgere synes hun har mistet sin aura av friskhet og nyhet,etter at valgkampgruppen i PS slapp inn "elefantene" rundt bordet.  Med denne distanseringen fra Sosialistpartiet - hun nevner aldri partiets program, bare sitt eget - er hun farlig nær den tabben som felte Lionel Jospin i 2002.
I innspurten prøvde han å favne flere velgere og sa: "Mitt program er ikke sosialistisk!"
Det ble han eliminert på.
                                                                              * * *
I bokhandlernes hyller kommer mandag et produkt som Eric Besson har ferdig.
Han er et aktet parlamentsmedlem som var satt på som tallknuser i  forhold til finansiering og budsjettering av kandidatens program. Under et møte i valgkampgruppen en morgen reiste han seg brått fra bordet og gikk sin vei. 
Fire dager etter meldte han seg ut av PS.
Boken heter "Hvem er Madame Royal"?
Følg med. 

    Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -37 

 Idag er siste frist for å kunne vise opp 500 underskrifter av folkevalgte for å  kunne stille opp som kandidat til første valgomgang.
 Front Nationals leder, Jean-Marie Le Pen, har kjempet som besatt for å få inn de siste titalls signaturer han trengte.Dessuten - hvis en kandidat klarer stille opp i første valgomgang og får minst 5 %, får han dekket halvparten av valgkamp-kostnadene av staten.  Og det er mye penger.
En ny vanskelighet har vært at det nå offentliggjøres hvilke folkevalgte som har gitt sin signatur til hvem. De folkevalgte ønsker ikke å få sitt navn koblet til nasjonalistlederen, selv om det ikke har noe med politisk støtte å gjøre.
Men Le Pen fikk 5 millioner stemmer sist - skulle disse meningsytringene blokkeres i 2007 pga. signatur-systemet ?
 Igår smilte Le Pen i triumf. Han hadde klart det.
Valgkampen har gått på halv maskin. Tid og energi for å jage Frankrike rundt etter signaturer krevde nesten alt av staben.
Jean-Marie Le Pen er blitt 79 år, men han forsikrer at han har sine egne tenner i behold.
Spesialister som har undersøkt kandidatenes vokabular har funnet at Le Pen har det rikeste og mest elegante språket, samtidig som han taler enkelt, rolig og klart.
Le Pen er juristutdannet i Paris.  Han kjempet i Fremmedlegionen i mange land, bl. i Algerie og i Indokina og er dekorert for det.
Sitt venstre øye mistet han ikke i kampene. Det var resultat av en øyesykdom.
Den yngste av tre døtre, Marina Le Pen, en kornblond, slagkraftig dame, er sjef for hans valgapparat og deltar ofte i TV-debatter.
Jean-Marie Le Pen ligger stabilt på 13 prosentpoeng i første valgomgang.Når det virkelig gjelder, regner han med  å få mellom 20 og 23 %, og dermed være en av fire kandidater som har reelle sjanser til å gå videre til finalen.  Som han gjorde i 2002. 

  Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -38 

 Frankrike eldes.  På valgdagen den 22. april vil velgernes gjennomsnittsalder være 51,4  år.
Det betyr at en tung andel av elektoratet har meget lang samfunnserfaring og at de lar seg  mer påvirke av  plan, struktur og soliditet enn av sjarme og milde små gaver til alle.
I Frankrike lever 8 millioner under fattigdomsgrensen. Det er like mange som i hele Sverige.
Dette løses ikke ved å dele ut noen hundrelapper til hver. Det løses ved en plan for gjenreisning av Frankrike, der Staten har en gjeld på 16 000 milliarder NOK.
Kandidater uten en plan for det det prosjektet kan neppe regne med å bli valgt til president.
En måling har tatt for seg 52 samfunnstopper, ledere og toneangivende personligheter på meget forskjellige områder, med spørsmål om hvem som vil bli en god eller dårligpresident.
Når valgene er Meget god/Ganske God/ Ganske dårlig og Svært dårlig,er svarene (sum 100 % for hver kandidat) at 
Jean-Marie Le Pen  kommer ut med en score på 91 % som Svært dårlig.
François Bayrou får Ganske dårlig med 51 % og meget dårlig med 7 %.
Ségolène Royal får Ganske dårlig med 36 % og 40 % Svært dårlig.
Nikolas Sarkozy får Ganske dårlig med 9 % og Svært dårlig med 2 %.
Omvendt mener altså 89 % av samfunnstoppene at Sarkozy vil bli en Meget god/Ganske god president ,
mot tilsvarende 24 % for Royal.
Men det er altså ikke samfunnstoppene som velger ny president.  
 

  

  Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -39 

I 1950 skrev Bjerke, Eidem, Keilhau  oppslagsverket Den bakvendte familieboken.
Der ble også norsk pressedebatt illustrert med eksempel:
Ett innlegg fastslår at "dette er da så enkelt at selv en Birger Ruud ville forstå det."
Det fører til at den sakesløse Birger Ruud skriver innlegg: "Når jeg nå er blandet inn i denne debatten, vil jeg si som min mening at..."
I disse valgkampdager blander plutselig den kjente produsenten Kärcher seg inn i debatten i form av store presse-annonser utformet som kommuniké.
I fransk dagligtale inngår uttrykket Kärcher-rense for noe som skal ha full opprydding eller utspyling av grumsete forhold.
Innenriksminister Nikolas Sarkozy var rystet over det han så under opprøret i forsteder med mye innvandrerungdom høsten 2005. Brenning av tusener av biler, brenning av en buss i Marseille som førte til tredjegrads forbrenning av en passasjer, vold og ødeleggelser.
Sarkozy sa at de som gjør sånt er ikke "de unge", det er "avskum".
- Og jeg skal Kärcher-spyle dette avskummet !
 Kalle de unge avskum er ikke politisk korrekt på venstresiden, og Sarkozy er blitt forfulgt av disse uttalelsene i mer enn et år.
Presse-kommunikéet forklarer nå at Alfred Kärcher grunnla dette internasjonale firmaet for 70 år siden, at selskapet har 8000 salgssteder i Frankrike for sine høytrykksspylere og mye annet fint.
At de vil bryte tausheten av hensyn til sine ansatte og til salgsstedene for å unngå enhver misforståelse etter "den stadige bruken av merkenavnet langt fra vårt univers av kommunikasjon".
Innenriksministerens navn er ikke nevnt.
Han har netopp fått vite at delegert likestillingsminister,  Azouz Begag - av algirsk opprinnelse - har bestemt seg for  å støtte François Bayrou.
Azouz Begag synes ikke noe om at kollega Sarkozy vil Kärcher-spyle forstedene for avskum.  

 Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -40

 I en TV-sending ble Ségolène Royal konfrontert med en undersøkelse som viser at 51 % av de spurte mener at Royal i forhold til et president-embete er "ikke kompetent"
.På spørsmål om hun har president-format svarer 63 % "nei".
Den sosialistiske kandidaten svarte: "Det er fordi jeg er kvinne. Og fordi "elefantene" i partiet ikke ga meg støtte i åpningen av valgkampen. Dermed ble det sådd en tvil. Folk spurte hvordan det kan ha seg? Dette måtte jo være
for at "elefantene" selv tvilte. 
Mange veteraner i parti-apparatet er idag oppgitt over Royals svar.
En av løytnantene til Laurent Fabius, den yngste som noen gang er blitt utnevnt til statsminister, kalte det "feilskjær" og "tabbe på direkten".
Tidligere sosialistisk finansminister Dominique Strauss-Kahn, valgte en ironisk kommentar:
- I kampen mot Sarkozy må det jo være en formidabel fordel å være kvinne.
Sosialisten  Claude Allègre, tidligere Ségolène Royals direkte overordnede i Undervisningsdepartementet og en av de få dyktige og modige undervisningsministre, erklærer idag at han ikke kommer til å stemme på Royal. 
Han forklarer at han er tilhenger av fremskritt for Frankrike.
Det er idag ca. 40 % av medlemmene i Sosialistpartiet som mener at Ségolène Royal ikke var noe godt valg av kandidat. 
En av småkandidatene er veteranen Marie George Buffet fra Kommunistpartiet, sint kvinne  og tidligere sportsminister. 
En kjent spaltist i Le Journal du Dimanche fremholdt at Ségolène neppe hadde blitt valgt, hvis hun i stedet for Royal hadde hatt etternavnet Buffet.  

  Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -41 

 Ségolène Royal blir presset med spørsmål, siden « Det ekstreme sentrums Che Guevara » nå er helt oppe på siden av henne i løpet.
Royal: - Jeg  kan ikke forestille meg at jeg blir eliminert i første valgomgang. Dessuten vil jeg føre kampen med sterk besluttsomhet og gjøre mitt program enda bedre kjent. Jeg vil ikke at velgerne skal bli frattat det avgjørende valget mellom venstresiden og høyresiden.
Denne blogg påpekte for noen uker siden det meget mulige resonnement som venstrevelgerne kunne gjøre seg: Sego vil tape for Sarko i annen omgang.  Tross alt er det bedre med François Bayrou og en sosialistisk statsminister enn at Nikolas Sarkozy tar hjem hele spillet. Med 5 nye høyreår etter 12 begredelige høyreår med Chirac. Altså stemme på Bayrou både i første omgang (for at han skal gå videre) og i annen omgang (for at han skal bli president).
Sosialistpartiets formann, François Hollande, har nå sett det samme og setter ord på det:  - Etter det vi opplevde i 2002, kan vi ikke utelukke noen hypotese. Det er ikke nok å stemme for å blokkere, venstrevelgerne må stemme på Royal for forandring og for håp.
 Han oppfordrer venstrevelgerne til ikke å spre stemmene på ikke-sosialistiske kandidater.
Når Royal presses for å forklare hvordan en Bayrou kan komme fra ingenting og gjøre det like bra som henne i målingene svarer hun:- Det er klart jeg stiller meg jo spørsmål. Men kampanjen er i en overgangsfase. Fortsatt er det én av to velgere som ikke vet hvem de skal stemme på. Det er enda langt igjen og velgerunderlaget flyter.
Samtidig ga hun klar kritikk til "elefantene" i eget parti for ikke å ha gitt henne støtte i begynnelsen av valgkampen. 

Hver av elefantene ville selv ha vært kandidat. De mente og mener at Ségolène Royal hverken har format eller kunnskaper for jobben. Etter at Royals nominasjon var klar, ble de fullstendig oversett av damen. Hun ringte dem ikke heller for å takke for kampen, eller for å søke råd . Det var da Bayrou begynte å bli skummel, at apparatet ringte elefantene for å invitere dem med. Gjøre det selv var en for tung bøyg for stolte Ségolène Royal.   

  Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  - 42  

"Den ubudne gjesten" François Bayrou har nå tatt igjen Ségolène Royal. 
 Le Journal du Dimanche publiserer en måling som gir 23 % til begge i første valgomgang .  Nikolas Sarkozy er fortsatt i front med 28 %.
Småkandidaten Corinne Lepage med sitt naturvernprogram erklærte igår at hun trekker seg fra løpet. Hun var miljøvernminister (1995-97) i  statsminister  Alain Juppés regjering.
Samtidig gjør hun kjent at hun fra nå av gir François Bayrou sin helhjertede støtte.
Jean-Marie Le Pen er stabil på 13 %, men roper at han fortsatt mangler 50 underskrifter fra folkevalgte for å nå de 500 som trenges for å kunne stille opp. Og det er bare 5 dager før fristen går ut.
Derfor har Le Journal du Dimanche også latt teste det scenario at Le Pen ikke deltar. Hvordan fordeler de 5 millioner velgerne hans seg da?
Resultat: François Bayrou går forbi Ségolène Royal og møter Nikolas Sarkozy i finalen!
Sosialistenes ekspert på meningsmålinger heter Gerard Le Gall. Han advarte allerede for ti dager siden de to valgkampdirektørene til Royal. Etter dagens nye resultater sa han til dem: "Det foreligger fra nå av en statistisk risiko for Ségolène Royal i første valgomgang".
Le Gall var den eneste som " så" faren fra Front National i 2002.  Han så en klar risiko for at Le Pen kunne slå ut Lionel Jospin. Partipampene trakk på skuldrene av en slik hypotese.  Så sprang bomben.   

  Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -43 

Det regner meningsmålinger over Frankrike.  
Mye tyder på at de ikke helt greier å fange opp det virkelige potensialet til Jean-Marie Le Pen i Front National.
I 2002 lå nasjonalistlederen ganske konstant og strevet like under 10 % grensen.
Etter noen regel-lempninger for innvandrere innført av den sosialisitiske statsminister Lionel Jospin, fikk man etter 1997 en eksplosjon i tallet på utlendinger som ville bosette seg i Frankrike.
Ifølge en rådgiver i Innenriksdepartementet strømmer det nå hvert år 350 000 utlendinger inn i Frankrike - tallet på hemmelige innvandrere inkludert.  Den franske stat har ikke noe tak for innvandring.
At en skotte vil bosette seg i Frankrike er greit. Problemene skapes av innvandring fra afrikanske og nord-afrikanske land, fra arabiske land, fra Russland og fra  østeuropeiske land, delvis også fra Kina. De kommer i håp om en bedre levestandard. De fleste har ikke arbeid, ikke noe sted å bo og kan ikke snakke fransk.
I 2002 gjorde Le Pen et brakvalg med 16,86 % i første valgomgang, og nesten 5 millioner franskmenn stemte på ham. Le Pen eliminerte dermed Lionel Jospin med et forsprang på små 0,7 %.
I 2007 ligger han ganske stabilt på et nivå omkring 3 % høyere enn i 2002.
Varsler det et nytt brak om halvannen måned? Målingene forutså ikke sensasjonen i 2002.
Det som er skummelt for Nikolas Sarkozy er ikke en høy score for nasjonalisten i første valgomgang.
Frykten er at Le Pen ikke skal klare å få sine 500 signaturer fra folkevalgte - slik reglene sier for enhver kandidat -innen fristen 16. mars.
Le Pen har 420 underskrifter idag, og hans 30 politiske  telefonselgere kimer hele dagen til landets ordførere. Som kvier seg.
Regnestykket er både enkelt og farlig for Sarkozy.  Hvis Le Pen blir tildelt startnummer,  får han - la oss si 15 %.
 Og fem millioner franskmenn har fått sjansen til å brøle med sin stemme på ham.
I annen valgomgang vil 10 % av disse 15 gå til Sarkozy.
Hvis Le Pen ikke får stille opp, blir velgerne hans kneblet og de vil i annen valgomgang spre seg 50/50 på la oss si Sarkozy/Royal.
Dermed taper Sarkozy 2-3 % i forhold til om Le Pen deltok i første valgomgang, og det kan i et tett løp være nok til at Royal blir valgt til ny president i Frankrike.  

   Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -44 

Hva er årsaken til Bayrou-fenomenet som utenlandske media nå følger med glupende interesse? 
Det er ikke noe karismatisk ved mannen, snarere tvert imot. 
Men han taler fornuft, er klar og trygg, uten demagogi og uten å dele ut forhåndsgaver.
Bayrou påpeker at høyre- og venstresiden har monopolisert makten mellom seg i 25 år uten at det har hjulpet. Frankrike synker bare dypere på alle områder.
Man ser for seg en Peer Gynt som holder mannen i sjøen etter håret: "Kokk, det viktigste i en fart! "
Nå vil François Bayrou ha en regjering med de dyktigste folk, uansett hvor de kommer fra. Gjerne med en sosialistisk statsminister. Slutt på krigen mellom sosialister og konservative.
Franskmennene er slitne. De ser ikke lys i tunnelen. De sier nei til Europa. De ble snytt for sommer-OL av London fordi engelskmennene og Tony Blair gjorde en bedre jobb.
De har ikke noe nasjonalt å glede seg over.  Ikke noe å være stolte over.
I 2006 trodde de at en vakker dame i Elysée-palasset kunne være tingen. De er ikke sikre på det lenger. 
Det er få velgere som er sikre på noe som helst.  Halvannen måned før valget vet hele 45 %  ikke hvem de til slutt vil stemme på.
Velgerne vet at både Ségolène Royal og Nikolas Sarkozy er kjempekåte på Elysée-palasset og ser at de framstår med stor selvsikkerhet.
Voldsomme personlige ambisjoner er ikke noe franskmenn liker. Heller ikke at de lenge har vart nødt til å velge mellom en av de to.
Plutselig er de ikke nødt lenger.
François Bayrou kan være løsningen!
Publikum liker outsideren.  Litt sånn Rocky Balboa.
Og gradvis har det gått sport i å støtte outsideren. Suksess avler suksess, flere og flere støtter outsideren.
Kanskje kan de heia ham helt fram til gull? Kanskje kan de med en stemme på Bayrou få både Sego og Sarko til å stikke sine sprengambisjoner "skrått opp" ?
Franskmenn elsker å si nei. Nå kan de si nei igjen ved å stemme Bayrou.
Løftet av jubelbruset ligger nå François Bayrou skulder ved skulder med de to store i racet, etter å ha startet med førti meter tillegg .
 Men holder det helt inn? Skal Royal ble hektet av allerede i første valgomgang, slik som sosialisten Lionel Jospin sjokkerende ble det i 2002?
Skal Rocky Balboa kunne heve armene i den siste og avgjørende matchen?   

  Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -45 

Sentrumsmannen François Bayrou skaper nå frådende bølger både på høyre- og venstresiden.
Den 6. mars viser en måling fra det mest kjente instituttet at han bykser fram igjen, nå med hele 7 prosentpoeng. Han glefser i seg velgere på begge sider av landskapet.
Med 24 prosentpoeng i første valgomgang ligger han nå bare ett poeng bak Ségolène Royal som taper 4 poeng og bare 2  bak Sarkozy som taper 3 poeng.Med fokus på annen valgomgang er målingsresultatet at Bayrou eventuelt vil vinne med 6 poengs forsprang på Royal og hele 10 poeng på Sarkozy.
Fullstendig utenkelig for en måned siden.
Konservative Le Monde innrømmer at François Bayrou dermed er blitt "en av de store kandidatene".
  Mannen hadde 6 poeng i januar og skulle bare gjøre sitt sirlige pliktløp uten å bli forstyrret av noen. Sentrumspartiet UDF med liten stab og svak økonomi hadde planlagt et valgmøte i Paris den 21. mars. 
Nå har de kastet om planene for møtested og ser at de må leie selveste Zenith, stedet for de helt store popkonserter, lokalet som kan ta imot titusener.
For noen uker siden hadde ingen i UDF drømt om en så forrykende utvikling av kampanjen for deres kandidat. 

  Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget :  D-dag  -46 

Den årlige landbruksmessen i Paris lukker snart sine dører, og president Jacques Chirac klappet kurumper som vanlig. Han vant på det i 2002. For motstanderen Lionel Jospin - Frankrikes svar på lektor Tørdal - var ikke en som klappet kurumper.
Og hvilke kandidater synes bøndene om?
Le Journal du Dimanche har fått dem spurt.
Bøndene vil ha en kandidat med kraft i klypene. Det er 32 % som ønsker Nikolas Sarkozy. 
Mannen med traktoren, François Bayrou, ligger ikke langt etter med 26 %.
Nasjonalisten og den innvandringsfiendtlige Jean-Marie Le Pen får 13 %, men nå er heller ikke landsbygda plaget av tung innvandring.
Og den vakre Ségolène Royal på Dior-stiletter i myke møter med røde løpere?
Bøndene synes ikke noe særlig om Royal.
Hun får 10 %. 

Paris Match har i all enkelhet undersøkt hvem av kandidatene franskmennene liker best.
I februar lå François Bayrou etter Ségolène Royal. 
 I denne uke har han gått kraftig forbi: 57 % mot 39 %, og traktormannen viser fram tennene sine i selvsikker beskjedenhet.
Han driver kampanje på landsbygda idag.    

   Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : - D-dag  -47 

Det har vært ansett at en kandidat som i meningsmålingene passerer "magiske" 20 % angående første valgomgang er en meget seriøs kandidat til å gå videre til annen valgomgang. 
Jacques Chirac som vant i 2002 fikk 19,88 % i første valgomgang.
Man snakker om François Bayrou som "mannen med svak naftalinduft" som har vært 30 år i politikken.



Han hadde 6 % i januar. Så  begynte han klatringen. I det siste har han fått mellom 17 og 19 % i de forskjellige instituttene. Den 4. mars sprengte han en grense og fikk 20 %.
Bondesønnen fra Pyrenéene sier: "Dette er en bølge som ikke lar seg stoppe!"
Det er nok å ta sterkt i. Han er den kandidaten som har det løseste underlaget med det største antall undersøkte som enda kan tenke seg å skifte mening - hele 49 % av dem som sier de vil gå for ham i første valgomgang.
Landsbygda er viktig i presidentvalget og har blitt undervurdert av ledende kandidater før.
Mange bønder og vindyrkere sliter veldig med å kunne betale sine banklån. 
I Frankrike er det flere som begår selvmord enn omkomne i trafikken. De som forsøker er 60 000 pr. år, mens 12 000 lykkes. Ikke få  unge bønder har hengt seg på låven. På landsbygda er selvmordsraten 3 ganger høyere enn i urbane strøk.
Den urbane latin-læreren Bayrou foretrekker å la seg intervjue på sin traktor i Pyrenéene.  På skrivebordet har han små plast-traktorer.
Ifølge spanske El Pais er han den eneste presidentkandidaten som kan melke ei ku.    

  Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag -48 

Før hadde vi boken til Aymeric Mantoux: "Ségolène Royal: Damen med to ansikter" som ikke la fingrene imellom i analysen av presidentkandidatens doble karakter.
Nå har damens parlamentariker-assistent Evelyne Pathouot også skrevet bok, med opplevelser fra samarbeidet deres i kommunen Deux-Sèvres (1995-97): "Ségolène Royal - lys og skygge".
Hvorfor? Forfatteren svarer:
"Fordi jeg vil at velgerne før de sier ja eller nei til henne skal vite hvem hun er. For vi har å gjøre med Dr Royal og Miss Ségo. Ingen skal kunne si at de ikke ble advart."
Assistenten oppdaget bl.a. at Madame Royal hadde et særegent forhold til penger.
Hun fikk en mager lønn som ikke kom som den skulle ved slutten av hver måned. Det var stadig rot omkring hvor pengene skulle komme fra. Til slutt fikk hun kontanter i hånden, Royal ble irritert når hun ble minnet om at det var lønningsdag.
Madame Royal hadde ikke bil, men lot seg kjøre av partimedlemmer eller av assistenten.  Bensin og bompenger var det sjåføren som måtte betale av egen lomme. Madame Royal gikk aldri med  kontanter på seg, i likhet med president Mitterrand.  
Hvis Madame Royal forslo en kaffe eller et glass på en café, driblet hun det til slik at assistenten ble sittende med regningen.  Royal hadde ikke noe sted  å arbeide i Deux-Sèvres, når hun ikke var i Paris. 
Istedet for å fordype seg i saker, foretrakk hun å klippe bånd og være til stede på åpninger.
I stedet for å leie seg et sted å bo, fortrakk hun å innlosjere seg hos partimedlemmer og ta sine møter der.
Huset kunne etter møtene se ut som en valplass. Jo mer generøs den etterfølgende middag var, desto mer ros fikk verten.  Men Royal tilbød  aldri noen betaling for gjestfriheten.
Når Ségolène Royal var på reise, hadde hun ikke bagasje, bare et strengt minimum.
Hvis det var noe hun ikke likte i samarbeidet, nølte hun ikke med å uttrykke seg drepende og full av forakt. Selv om det ikke var assistentens feil.  Senere kunne hun unnskylde seg med honning og sjarm etter sine koleriske utbrudd.
Ségolène Royal fant seg ikke i  å bli kritisert av kolleger. Det var ikke hun som tok feil, det var hun som hadde et annet samfunns-syn. Utsatt for kritikk brukte hun samme teknikk - det var hun som kvinne, mor og folkevalgt som ble offer for ondskapsfulle intriger og macho-grep, metoder som hun selv ikke kunne tenke seg å benytte overfor sine motstandere. Slik gled hun unna ubehagelige situasjoner.(Teknikken benyttet hun også i nominasjonskampen mot "elefantene" i Sosialistpartiet.)                                                             
                                                                                                *    *   *
Claude Allègre var en dyktig undervisningsminister under Lionel Jospin. Etterpå  utga han et hefte om skolespørsmål og sin tid i departementet. Delegert minister var Ségolène Royal. Han skrev at både statsministeren og finansminister Dominique Strauss-Kahn innkalte ham for å be ham ta tak i tingene, etter at Royal hadde drevet på med sitt en stund. Forholdet mellom Royal og sjefens kontor var usedvanlig dårlig.
Royal engasjerte seg ikke i departementets tunge og vanskelige saker. Hun valgte noen mindre, men ladede emner som førte henne i medias lys.
Allègre: "Jeg hadde nok med mine saksoppgaver og var ikke klar over hennes formidabelt oppblåste ego. Jeg tror hun følte seg ydmyket over å være assisterende minister."
 Han beskriver Royal som en dame som "ikke var opptatt av saksbehandling, men besatt av ambisjoner - den dominerende drivkraften i hennes liv". 

  Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag -49 

Ukemagasinet til Le Figaro har - valg eller ikke valg - alltid en popularitetsmåling der et førtitall av politkerne er inkludert.  Spørsmålet er hver gang: "Hvem önsker du skal spille en viktig rolle i månedene og  årene som kommer"? Normalt er det små endringer, ett prosentpoeng eller to.  Skulle noen gjøre et sprang på 4-5 % blir det analysert med utropstegn.
Denne helgen sier barometeret at statsminister de Villepin faller med 5 poeng, men det er det ingen som bryr seg om. Ikke har han noen rolle i valget, og han har hele tiden forsøkt å stikke kjepper i hjulet for sin partikollega Nikolas Sarkozy i skuffelse over at han selv rotet bort en god sjanse til å bli høyresidens kandidat.Ellers er det mini-endringer.
Bortsett fra at "den tredje mann", François Bayrou, gjør et kvantesprang og lander på 58 poeng, ett klyv paa 19 poeng. Og det er ny rekord fra en måned til en annen i barometerets lange historie. 
Både Nikolas Sarkozy og Ségolène Royal får 52 poeng,de som er vant til å lede klart omkring dette nivået.
Siste valgmåling bekrefter forbløffende 19 prosentpoeng for Bayrou i første valgomgang. Kryper han også over 20 prosent, vil han være en helt seriøs kandidat til å gå videre til annen valgomgang. Og gjør han det, kan alt skje.
Man skal merke seg at Jacques Chirac fikk under 20 % i første omgang, da han gikk videre i 2002 og vant i annen omgang.
Den innflytelsesrike Le Journal du Dimanche fastslår idag over 6 spalter på første side at alle kandidater angriper nå Bayrou. 

 Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag -50 

Bitterheten sitter i enda på venstresiden.
 I 2002 lå alt til rette for den sittende statsminister Lionel Jospin som ny president i Frankrike.
Han ledet lenge, når fokus var annen valgomgang. Fordi både han og sosialistene gjorde åpenbare feil, snublet han i oppløpet og kom ikke blant de to første som går videre til annen valgomgang.
Sosialistene trodde ikke sine egne øyne, da resultatene sto på tavlen. 
Kan det skje igjen? Sosialistene fryser ved tanken. 
Men mannen fra "ingensteds", François Bayrou, har en framgang som bekymrer.
Le Figaro har invitert leserne til å si sin mening. Blir Ségolène Royal eliminert i förste valgomgang?  "Helt utenkelig"? ? klikk her....Resultatet: Summen av "Sannsynlig" og " Mulig" gir 68 % blant de mer enn 56 000 lesere som klikket inn sin mening.
Hvis Royal blir eliminert, vil sosialister av alle valører flokke seg seg om sentrumsmannen Bayrou for å hindre Nikolas Sarkozy i å innta Elysée-palasset.
Bayrou tar gjerne inn en sosialistisk statsminister, hvis han blir valgt.
Dermed inviteres sosialistiske velgere til et enkelt resonnement. Hvis Royal går videre til annen valgomgang, vil hun sannsynligvis tape for Sarkozy. Hvis man stemmer Bayrou både i første og i annen omgang, vil sannsynligvis Sarkozy tape. Bedre med president Bayrou og en sosialistisk statsminister, enn en Royal som taper og gir Sarkozy full kontroll.
Et slikt scenario hadde ingen analytiker på høyresiden forestilt seg.
Der klynger man seg til tallene fra TV-grillingen.  Som viser at 79 % av seerne fant Sarkozy "overbevisende", mens bare 45 % mente det samme om Royal. Selv nasjonalistlederen Jean-Marie Le Pen var mer "overbevisende" (48 %) enn Royal.
Og François Bayrou?  Han scoret stort med 68 %.

  Steinar Lindblom i Frankrike følger presidentvalget : D -51 

Sjokkmålinger skal være i anmarsj. Mens vi venter, bare dette som et glimt fra fransk samfunnsliv:
Den belgiske regissør Lucas Belvaux skal lage en TV-film i to episoder for Canal + om gigantskandalen Elf.
Det franske oljeselskapet med veldige internasjonale tentakler ble etterforsket i mer enn fem år av Eva Joly. 
Som advokat i en fransk instans av typen  økokrim arbeidet hun ofte under anonyme og åpne trusler med det som skulle bli Frankrikes største sak innen økonomisk kriminalitet med bestikkelser, returkommisjoner, unndragelser, personlige berikelser og mange andre varianter spredt over hele Elfs internasjonale system.
Eva Joly ble beundret og hatet for at hun våget å tråkke med stilettheler inn i sirklene  til ministre, toppfolk i det juridiske apparat og andre urørlige samfunnstopper for å komme til bunns i saken.Gro Eva Farseth, jenta som giftet seg med en fransk medisinerstudent og senere ble enke, studerte jus og endte opp som Frankrikes mest berømte etterforskningsadvokat.
I Elf-saken oppdaget hun hvordan politikere, juridisk apparat og business var vevet sammen i et nett av gutteklubber, kameraderi og gjensidige beskyttelser.
Hun fikk store vanskeligheter med å gjennomføre etterforskningen på normal måte. Hennes arkiver og PC ble gjennomrotet, hennes telefoner ble avlyttet, lekkasjer fra personer i eget apparat florerte.
Kolleger advarte henne mot å fortsette. Eva Joly fortsatte. Kolleger sluttet å hilse i korridorene.  Media fråtset.
Svært mange toppfolk i Elf ble dømt til lange fengselsstraffer og svimlende bøter. Pengebeløpene som fant kriminelle veier i Elf-systemet utgjorde flere millarder norske kroner.
Eva Joly valgte å reise tilbake til Norge av hensyn til egen sikkerhet og i frustrasjon over et fransk juridisk system som ikke fungerer.
Filmen skal hete "Rovdyrene", og blant rollene skal Nicole Garcia spille Eva Joly.      

 Steinar Lindblom i Frankrike følger Presidentvalget : D-dag  -52 

Presidentvalg koster drabelig for hver kandidat. Hvor kommer pengene fra?
Nikolas Sarkozy kapret tidlig formannsjobben i majoritetspartiet UMP og fikk dermed en viktig finansiell plattform.  Gjennom en bred kampanje hadde han som mål å øke medlemsmassen fra ca. 120 000 til 200 000. Han klarte mer enn 300 000.
Sosialistpartiet PS betaler når Ségolène Royal vil til China for i forgyllede kongestoler å bli avbildet sammen med nr. 8 i det kinesiske hierarkiet (topplederne hadde ikke tid og anledning). Også PS gjorde et vervingsstunt og kom til slutt opp i 300 000 medlemmer.
Hvis et dusin presidentkandidater klarer å få startnummer til første valgomgang, regner Konstitusjonsrådet, som godkjenner kandidatene, at totale kostnader for valgkampen blir 1,85 milliarder NOK.
Etter visse regler vil Staten kompensere kandidatenes kostnader.I denne sammenheng godkjenner ikke Staten mer enn 130 millioner NOK for hver kandidat som basis for kompensasjonsberegning i første valgomgang.  For ethvert kostnadsnivå under dette betaler Staten halvparten.
Men bare til de kandidater som oppnår 5 % eller mer i første valgomgang! 
 Det betyr at småkandidater som idag vibrerer rundt 3 og 4 % kan bite negler i to måneder.
I annen valgomgang med kun to kandidater er kostnadstaket satt til 170 millioner NOK.
Halvparten av den aktuelle kostnaden, for begge kandidater, betaler Staten.  Distribusjon av valgflesk har sin pris i et land med 63 millioner innbyggere.